Jeg liker å tenke på ting. Jeg liker også å stille spørsmål ved ting – noen ganger bare for det.
Jeg nerdet meg inn i noen ting. Andre ting er jeg ekstremt uinteressert i.
Jeg har også blitt en klimaendringstante, til tross for min så langt, i konteksten, ung alder.
På denne bloggen kan du lese det meste av det som passer inn i min tankeverden. Fra sosial kritikk til skjønnhet 40+ til pinlige historier til…
Velkommen! 🙂
Jeg leste et innlegg på Facebook som av en eller annen grunn fikk meg til å tenke på noe helt annet, men fortsatt relatert. Hjernen min fungerer på mystiske måter, akkurat som det hevdes at Gud gjør det (er jeg Gud?), så jeg havnet på problemet med dette synd-synd-syndromet.
Synes synd på-syndromet er veldig nært knyttet til det svenske godhetssyndromet. Det svenske folket er god mennesker. Vi tar vare på andre, vi deler, vi hjelper den som trenger det (selv de som ikke en gang ber om hjelp). Vi synes litt synd på dem som ikke er som oss, og benytter anledningen til å informere om det våre måte å være på er litt, lite (veldig!) bedre, og hvis du vil være som oss, bør du gjøre dette.
Vi tror ikke det synd om noen, vi synes det er litt flaut i stedet. Jo mindre valg vedkommende har om å bli mer lik oss, jo mer pinlig det er. Dette er så dypt forankret i den svenske mentaliteten at jeg tror de fleste ikke en gang ser det selv. Som folk, med andre ord. Kanskje ikke engang som enkeltpersoner, selv om det forhåpentligvis er noen som ser gjennom hykleriet.
Dette også å synes synd på er en holdning vi må bli kvitt. Det er utrolig smigrende – ikke for den som synes synd på, uten for oss som synes synd på. Dette gjelder både Sverige og landet, og oss som individer. Å synes synd på er å se ned på noen. Det er å ta bort noens kontroll og makt, det er å sette seg selv i en rolle som verge og se seg selv som litt, lite (veldig!) bedre. Det er utrolig arrogant, frekk og ekstremt avtagende for å anta at det er vi som vet best – spesielt når det gjelder andre.
For tro meg når jeg sier det; du / jeg / vi vet ikke alltid best.
Det er noen forskjellige grupper som er spesielt rammet av dette synd-syndromet. Innvandrer, kvinner, mennesker med nedsatt funksjonsevne, kulturarbeidere, sexarbeidere, mentalt syk, økonomisk sårbar, og mange, mange flere. Hver gruppe virker litt lei seg, og både som et samfunn og som individer, tar vi oss friheten til å ha hørbare og synlige meninger om hvordan disse gruppene skal leve for bedre å passe inn..
Ikke nok at vi er det god Her i Sverige, at vi synes så synd på så mange grupper og enkeltpersoner – vi er også veldig trangsynte. Alt som ikke er i vår vei, alt som er annerledes, er verdt å synes synd på eller skamme seg litt over.
Vi skammer oss over sexarbeiderne, fordi de så åpenbart ikke kan velge den rette for seg selv i dette livet. Vi skammer oss over funksjonshemmede som kanskje ikke klarer å gå, vi skammer oss over kulturarbeiderne fordi de ikke har kjent nok til å trene for noe de faktisk tjener penger på, vi skammer oss over at noen elsker en person vi selv aldri kunne forestille oss å elske – og så videre i all uendelig.
Vi kan på en eller annen måte ikke forestill deg at det kan være greit å leve på en måte som vi ikke selv gjør. I min verden er det ekstremt trangt og enkeltspor – og egentlig skikkelig pinlig. Jeg skammer meg på vegne av oss alle og Sverige som et land når det gjelder nettopp denne mentaliteten.
Vi har en en tendens til å presse folk ned gjennom vår synd-på-ånd. Å synes synd på noen er ikke konstruktivt. I praksis er det ikke konstruktivt å tvinge enkeltpersoner til å bruke vold mot seg selv for å bli som oss, det er ikke hyggelig, det er bare ikke måten å gjøre det på.
Og, foruten oss Her i Sverige, selvfølgelig. Fordi vi insisterer på å synes synd på alle de som ikke er eller oppfører seg som oss, eller vi skammer oss over at de ikke passer. Tunnelsynet vårt gjør oss fullstendig ute av stand til å akseptere at hele verden ikke kretser rundt Sverige, at vi ikke er et forbilde for resten av alle mennesker og dyr på jorden. Men vi vil tro på det, og vi handler etter den overbevisningen.
Som selvrettferdig, selvtilfreds narsissister uten selvinnsikt, tror vi at vi kan fortelle hele verden vår sannhet om hvordan alt skal se ut og fungere. Pinlig.