Jeg liker å tenke på ting. Jeg liker også å stille spørsmål ved ting – noen ganger bare for det.
Jeg nerdet meg inn i noen ting. Andre ting er jeg ekstremt uinteressert i.
Jeg har også blitt en klimaendringstante, til tross for min så langt, i konteksten, ung alder.
På denne bloggen kan du lese det meste av det som passer inn i min tankeverden. Fra sosial kritikk til skjønnhet 40+ til pinlige historier til…
Velkommen! 🙂
Jeg vier meg ikke til å stå på vekten eller måle meg, I motsetning til de fleste andre som ønsker å gå ned i vekt. Jeg blir bare stresset og trist, som ikke er noe som gagner verken mitt sinn eller noe vekttap. Så jeg lot det være. Men noen ganger – som i dag, Jeg fant et målebånd og fikk liksom akkurat for meg å måle midjemålet mitt.
Det begynte med at jeg, som har syabstinens, ville gå gjennom stoffrester og se hva som kan brukes til å sy et nytt sengeteppe. Blant alt fant jeg noen klær jeg la fra meg i fjor høst da jeg sydde mange nye klær. Noe av det har hengt i skapet lenge før det, og du vet.. “krymper”. Av en eller annen grunn tenkte jeg at jeg skulle prøve det, og tro på tusen – de har vokst i størrelse igjen. Utrolig. Jeg tror jeg prøvde fire topper – en av dem skal jeg sy til noen detaljer, men ellers fungerte alt – over all forventning.
Og det var i forbindelse med det fant jeg et målebånd og før jeg rakk å blunke hadde jeg målt midjemålet. Og jeg husket umiddelbart hvorfor jeg aldri gjør det, for selv om den er betydelig mindre enn da jeg var på mitt største, det er en lang vei å gå “bør” være. For kvinner bør midjemålet helst være under 80cm, og som jeg sa var – Det er langt til det nummeret for meg. Og når jeg sier at det er langt dit, jeg mener det. Det er ingenting jeg sier som får deg til å tro at jeg er en litt dum forfengelighet, men det er faktisk slik.
Det er når man er brutalt ærlig med seg selv når forhåpentligvis ting skjer.
Den eneste fordelen det jeg kan se er at jeg i det minste kan ha et mål. Jeg har allerede et mål – å tørre å gå i lin neste sommer uten å skamme seg. Midjemålet mitt er faktisk ganske irrelevant når det kommer til akkurat det, men jeg kan likevel føle at det er et ekstra mål å sette seg. Jeg tviler på at jeg når et såkalt normalmål innen den tid, men jeg kan sette delmål – og jeg har tenkt å gjøre det.
Og egentlig, når jeg tenker på det, det er ikke antall centimeter som er viktig. Det som føles viktigere er å ha en proporsjonal kropp. Mens jeg på den ene siden har mistet mye spennvidde siden jeg begynte med yoga, og i det hele tatt ser det bedre ut enn før, så jeg er fortsatt uformelig og uforholdsmessig (i hvert fall i mine øyne). Alt mellom bryst og skritt har ikke blitt mindre i forhold til resten – Jeg har fortsatt for mye mage, og det gjør meg gal.
jeg tror på og for seg selv at kroppen min vil endre seg til det jeg vil at den skal være – men jeg er grådig og rastløs og vil at alt skal skje i forgårs. Og samtidig er jeg ganske overbevist om at kroppen tar en del av gangen. Og tilsynelatende ønsker den å ta omfang først, å gå inn i separate kroppsdeler senere.
Det fungerer imidlertid Jeg lærer å like kroppen min slik den er. Det krever mye og det krever store mengder utholdenhet fra min side, men før eller siden hadde jeg tenkt å komme dit også. Det gjør det på en måte mye enklere når du vil endre utseendet ditt, jeg tror. Uansett hvilken side du velger å se på, så den andre siden gjenspeiles i det du ser på. Jeg vil ha begge mine ut- og mitt indre skal reflektere hverandre på en jevn og balansert måte.
Min oppgave bare nå er det å finne måter å jobbe litt ekstra med mage og midje på i fremtiden. Jeg har allerede gjort noen justeringer i asanaene jeg gjør, men tror jeg må legge litt ekstra krutt på den hvis jeg vil få resultater.
Og det vil det jeg gjør.